Kraften i en sang!
Jeg heter Jeremia, er 32 år gammel og jobber på et AsiaLink-støttet bibelinstitutt i Kathmandu. Jeg vokste opp i en familie som jeg vil kalle «totalt hindu», som nest eldst blant fire brødre. Min mor døde tidlig. Min far fant aldri noen ny kone, men han giftet seg med flaska. Han var ikke snill; hver gang han kom hjem full, pleide han å brøle til oss guttene: «Hvor er dere? Hva holder dere på med?» Vi prøvde å komme oss vekk snarest mulig.
Som tenåring var jeg full av bitterhet. Jeg begynte å bruke piller for å døyve smerten. Da jeg var sytten år, flyttet jeg til Daarjeling på grensen mot Nepal for å jobbe. En dag fikk jeg tilfeldigvis høre ei jente som sang en kristen sang. Refrenget lød: «Se på alt det skjønne i naturen og forstå hvor vakker vår Gud er!» Denne sangen traff meg i hjertet. Jeg kjente at livet mitt manglet noe. Setningen fra sangen satte seg fast i meg, og hele dagen sang jeg den om og om igjen. På kvelden spurte jeg høyt: «Hvis du virkelig ér Gud, så send noen som tror på deg til meg i morgen tidlig». Neste morgen kom en mann inn i huset og ga meg et nytestament.
Som tenåring var jeg full av bitterhet. Jeg begynte å bruke piller for å døyve smerten. Da jeg var sytten år, flyttet jeg til Daarjeling på grensen mot Nepal for å jobbe. En dag fikk jeg tilfeldigvis høre ei jente som sang en kristen sang. Refrenget lød: «Se på alt det skjønne i naturen og forstå hvor vakker vår Gud er!» Denne sangen traff meg i hjertet. Jeg kjente at livet mitt manglet noe. Setningen fra sangen satte seg fast i meg, og hele dagen sang jeg den om og om igjen. På kvelden spurte jeg høyt: «Hvis du virkelig ér Gud, så send noen som tror på deg til meg i morgen tidlig». Neste morgen kom en mann inn i huset og ga meg et nytestament.
Jeg bestemte meg for å bil en kristen, og nå hastet det. En av brødrene mine hadde allerede tatt imot Herren, og vi gikk sammen til en pastor og banket på døra hans midt på natta. Han spurte meg: «Hvorfor vil du bli en kristen? Det er lett å bli lama, guru eller brahmin, men å bli en kristen er vanskelig». Han forklarte om alle problemene jeg måtte regne med å møte og spurte om jeg ville være klar for å holde fast ved troen på Jesus uansett? Jeg svarte at om jeg skal leve eller dø, kommer jeg aldri til å forlate Jesus Kristus. Han ba meg knele på gulvet for å be med meg til frelse. Mens han ba, begynte jeg å gråte, lenge. Etterpå kjente jeg en fred og glede jeg aldri hadde opplevd. Neste dag ba jeg min første bønn til Jesus: «Jeg er ikke i stand til å gjøre noe for deg, men du er i stand til å bruke meg. Jeg vil leve livet mitt på å tjene deg blant mine egne i Nepal».
Da min far fikk vite dette, sparket han både meg og broren min ut av huset. Vi hadde ikke noe sted å bo, ofte hadde vi ikke mat. Vi bare ba til Gud om alt vi trengte. Mange kristne hjalp oss, og denne kjærligheten fikk troen min til å vokse seg sterk. I 2010 var jeg elev på bibel-skolen som AsiaLink støtter i tre måneder. I 2013 inviterte Daniel meg til Kathmandu på en konferanse for tidligere bibelskole-studenter, og siden da har jeg tjent Gud der på bibelskolen. Øystein Åsen og dattera Siv Elen kom for å preke den gangen. Jeg holdt på å vaske gulv og klargjøre lokalet da Gud talte til meg og spurte: «Vet du hvorfor du er i Kathmandu?» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, men i løpet av konferansen ba Øystein for meg og kona mi og omfavnet oss. Mens han ba, ga han meg et ord jeg aldri glemmer: «Du er dyrebar for Jesus Kristus». Jeg husker jeg tenkte: «Er jeg dyrebar for Jesus Kristus?» Han sa også at «din mor kan glemme deg, din far kan glemme deg, men Jesus Kristus kan aldri glemme deg». Disse ordene forandret livet mitt. I 2015 kom Øystein på ny til bibelskolen og underviste om Gud som den kjærlige Far. Han klemte meg igjen, og da gjorde Gud et under. Mitt indre ble helbredet. Jeg dro hjem og omfavnet først min kone og så mine to sønner. Jeg hadde aldri vist dem kjærlighet, for jeg hadde selv aldri opplevd farskjærlighet. De siste fire årene er familien vår fullstendig forvandlet. Jeg elsket heller aldri mine søsken, men etter denne hendelsen i 2015 er vi kommet så nær hverandre.
Min far var alkoholisert, og jeg hadde ofte sett ham slå min mor. Det hadde skapt hat og raseri. Alltid når jeg tenkte på min far, kom bildet av min mors blåmerker opp for mitt indre. Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å tilgi ham som hadde slått oss alle så mye. Vi måtte sove i skogen mange ganger. Da far min var 46 år fikk han kreft. De tre brødrene mine ville besøke ham, men jeg ville ikke bli med; vi snakket aldri sammen. Da min fars helsesituasjon var blitt kritisk, kom Øystein på nytt til bibelskolen. Han delte budskapet om å tilgi. Mange av de andre studentene gråt og tilga, men jeg sa i mitt indre at «det kommer aldri til å skje». Jeg holdt avstand til Øystein, men Daniel sendte meg bort til ham for at jeg skulle få forbønn. Han omfavnet meg igjen og de første ordene han sa, var: «Jeg elsker deg, min sønn. Jeg er lei meg.» Det traff meg voldsomt, og jeg begynte å gråte. Mens han omfavnet meg, kom min fars ansikt opp for mitt indre. Der og da bestemte jeg meg for å tilgi ham. Like etter dro jeg hjem. Min far var dødssyk av kreft og ble dårligere dag for dag. Han lå hjemme og bare ventet på å dø. Det kom til et punkt der jeg tenkte at jeg bare måtte gå og omfavne ham. Klokka sju om morgenen, den 20. desember i 2016, satt vi ved fars sykeseng, alle vi fire brødre med ektefeller og barn. Da snakket jeg til ham og sa: «Jeg er lei meg, vi er alle lei oss». Straks kom en tåre fra fars venstre øye. Jeg fortsatte: «Mange ganger har du slått oss, mange ganger sagt onde ting, men i dag kan jeg si at jeg har tilgitt deg alt og tatt farvel med all bitterhet». For første gang sa vår far: «Jeg er også lei meg. Kan dere tilgi meg?» Min yngste bror spurte ham: «Vil du tro på Jesus?» Han kunne ikke snakke, men han nikket. Så ba vi til frelse for ham der og da. Seks dager etter inviterte vi pastoren vår til huset vårt. På nytt spurte vi far om han ville ta imot og tro på Jesus Kristus. Denne gangen svarte han høyt og tydelig så alle kunne høre: «Jeg ønsker å være en kristen». To uker senere døde han og gikk til himmelen. En måned etter dette tok min nitti år gamle bestemor imot Kristus. Hun ble døpt i en alder av 91 år, den 17. desember 2018. Hun lever fortsatt, er frisk og sprek, og det kommer ikke et menneske inn i huset hennes som ikke får høre vitnesbyrdet om Jesus.
Takk til Jesus Kristus og takk til Øystein. Hadde han ikke kommet til bibelskolen, ville min far kanskje ikke tatt imot Herren, og heller ikke min bestemor. Gud sendte et menneske helt fra Norge som kunne vise meg Guds farskjærlighet. Ikke bare ord om kjærlighet, men også omfavnelse. Enda en gang: Takk Jesus og takk Øystein.
Da min far fikk vite dette, sparket han både meg og broren min ut av huset. Vi hadde ikke noe sted å bo, ofte hadde vi ikke mat. Vi bare ba til Gud om alt vi trengte. Mange kristne hjalp oss, og denne kjærligheten fikk troen min til å vokse seg sterk. I 2010 var jeg elev på bibel-skolen som AsiaLink støtter i tre måneder. I 2013 inviterte Daniel meg til Kathmandu på en konferanse for tidligere bibelskole-studenter, og siden da har jeg tjent Gud der på bibelskolen. Øystein Åsen og dattera Siv Elen kom for å preke den gangen. Jeg holdt på å vaske gulv og klargjøre lokalet da Gud talte til meg og spurte: «Vet du hvorfor du er i Kathmandu?» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, men i løpet av konferansen ba Øystein for meg og kona mi og omfavnet oss. Mens han ba, ga han meg et ord jeg aldri glemmer: «Du er dyrebar for Jesus Kristus». Jeg husker jeg tenkte: «Er jeg dyrebar for Jesus Kristus?» Han sa også at «din mor kan glemme deg, din far kan glemme deg, men Jesus Kristus kan aldri glemme deg». Disse ordene forandret livet mitt. I 2015 kom Øystein på ny til bibelskolen og underviste om Gud som den kjærlige Far. Han klemte meg igjen, og da gjorde Gud et under. Mitt indre ble helbredet. Jeg dro hjem og omfavnet først min kone og så mine to sønner. Jeg hadde aldri vist dem kjærlighet, for jeg hadde selv aldri opplevd farskjærlighet. De siste fire årene er familien vår fullstendig forvandlet. Jeg elsket heller aldri mine søsken, men etter denne hendelsen i 2015 er vi kommet så nær hverandre.
Min far var alkoholisert, og jeg hadde ofte sett ham slå min mor. Det hadde skapt hat og raseri. Alltid når jeg tenkte på min far, kom bildet av min mors blåmerker opp for mitt indre. Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å tilgi ham som hadde slått oss alle så mye. Vi måtte sove i skogen mange ganger. Da far min var 46 år fikk han kreft. De tre brødrene mine ville besøke ham, men jeg ville ikke bli med; vi snakket aldri sammen. Da min fars helsesituasjon var blitt kritisk, kom Øystein på nytt til bibelskolen. Han delte budskapet om å tilgi. Mange av de andre studentene gråt og tilga, men jeg sa i mitt indre at «det kommer aldri til å skje». Jeg holdt avstand til Øystein, men Daniel sendte meg bort til ham for at jeg skulle få forbønn. Han omfavnet meg igjen og de første ordene han sa, var: «Jeg elsker deg, min sønn. Jeg er lei meg.» Det traff meg voldsomt, og jeg begynte å gråte. Mens han omfavnet meg, kom min fars ansikt opp for mitt indre. Der og da bestemte jeg meg for å tilgi ham. Like etter dro jeg hjem. Min far var dødssyk av kreft og ble dårligere dag for dag. Han lå hjemme og bare ventet på å dø. Det kom til et punkt der jeg tenkte at jeg bare måtte gå og omfavne ham. Klokka sju om morgenen, den 20. desember i 2016, satt vi ved fars sykeseng, alle vi fire brødre med ektefeller og barn. Da snakket jeg til ham og sa: «Jeg er lei meg, vi er alle lei oss». Straks kom en tåre fra fars venstre øye. Jeg fortsatte: «Mange ganger har du slått oss, mange ganger sagt onde ting, men i dag kan jeg si at jeg har tilgitt deg alt og tatt farvel med all bitterhet». For første gang sa vår far: «Jeg er også lei meg. Kan dere tilgi meg?» Min yngste bror spurte ham: «Vil du tro på Jesus?» Han kunne ikke snakke, men han nikket. Så ba vi til frelse for ham der og da. Seks dager etter inviterte vi pastoren vår til huset vårt. På nytt spurte vi far om han ville ta imot og tro på Jesus Kristus. Denne gangen svarte han høyt og tydelig så alle kunne høre: «Jeg ønsker å være en kristen». To uker senere døde han og gikk til himmelen. En måned etter dette tok min nitti år gamle bestemor imot Kristus. Hun ble døpt i en alder av 91 år, den 17. desember 2018. Hun lever fortsatt, er frisk og sprek, og det kommer ikke et menneske inn i huset hennes som ikke får høre vitnesbyrdet om Jesus.
Takk til Jesus Kristus og takk til Øystein. Hadde han ikke kommet til bibelskolen, ville min far kanskje ikke tatt imot Herren, og heller ikke min bestemor. Gud sendte et menneske helt fra Norge som kunne vise meg Guds farskjærlighet. Ikke bare ord om kjærlighet, men også omfavnelse. Enda en gang: Takk Jesus og takk Øystein.